Har du ønsket å gå en liten tur noengang og ikke ant hvor du skulle gå?

Dette kan sikkert skje enhver.
Manglende turstier.
Farlig trafikk på gatene.

Men det er ikke dette jeg tenker på.
Det er følesen av at turen er total MENINGSLØS.
Veien og målet har forsvunnet og selv det opplagte løsningsforslaget å gå i ring blir avvist som noe patetisk og latterlig.

Det er her 17 Mai toget i denne bygda viser det latterlige ved det hele.
Turen går bare en gang hvert år riktignok, men for meg som utenforstående er det et redselsfullt skue.

Hva er spesielt med dette 17 Mai toget?
Det beveger seg fra bygdas sentrum opp til Gamlehjemmet.
En liten tur fra fødsel til død. Oversymbolsk i betydningen.
Og med jublende barn blir skuespillet ekstra ille.
Og gamlehjemmet heter Marka. Som en ytterligere fastsettelse av at det ikke bare er det siste stoppestedet.
Det er konkret selve Marka.
(Dette viser seg veldig tydelig på de gamle som synker hen i sløv apati i øyeblikket de ankommer stedet)

Og det er antagelig i den forbindelsen at Broen ved siden av bygningen jeg sitter i har fått en egen symbolsk betydning.
Det er Broen til det hinsidige vi snakker om.
Broen til Himmelen.
Men ettersom bygda heter Brann-bu er det samtidig et symbolsk Helvete vi befinner oss i.
Bygda blir sånn sett lært opp til at Himmelriket, og Jesus som en Solgud med Gud ved sin side er en total løgn.
Himmelen er blitt total lik selve gravplassen.

Tilbake til Broen.
På hver side av den befinner det seg i utgangspunktet to butikker.
Den ene het og heter Frog-Ner.
Den andre er nedlagt og het Bentestuen.

Bent te Stuen.
Anne Byenstuen smiler ved uttrykket.

Det positive med Lise Frogners ankomst til Brandbu var sånn sett at det ble dannet et lite utropstegn om Anne som oppvåkning om Isis.
Kristendommens Himmelrike er en falskhet.