Tyrefekter-ringen

Uten sammenheng med det forrige innlegget innebærer tyrefekteringen en opplagt følese av at det ikke er noen sted å gå.

Men dette kan sees fra to synsvinkler. Eller tre.
Dels menneskets viten om at dyret må dø for at mennesket skal overleve.
Og det dreier seg derfor om en måte å få Egypt og underkastelse under Isis på avstand.
Samtidig dreier det seg om en ønsket situasjon. Omtrent som en kvinne som har siklet etter sin hund noen dager for lenge.

Det finnes ikke annet tilbake enn å spise kjøteren.

For oksen betyr det en meningsløs kamp den vet den vil tape.
Alle dens styrker er uvesentlige.
Det dreier seg om en kamp for galleriet.

Dessuten er det en tross alt ganske rettferdig kamp (i forhold til å stå på et slaktehus eller i en nazistisk sammenheng; i en konsentrasjonsleir).
Oksen skal spises uansett.

Men ettersom dette dreier seg om en frykt for Egypt må vi se situasjonen fra den siden også.
Det dreier seg om en avdekning av noe som hele tiden blir holdt nede og borte.
Tyrefektingsarenaen er det eneste av scenarioene jeg har nevnt hvor Egypt reelt truer med å komme til overflaten.

Dette er ikke tilfelle på sirkus.

Det er ikke tilfelle innenfor Davidstjernens virkelighet (Paul Ree kunne uten vanskeligheter overbringe Lou Salome til Nietzsche, Iggy kan uten problemer gå inn i monsteret Bowie som et bilde på både døperen Johannes og Jesus, og som et bilde på Kennedy. Han tar til seg kraften av den sinnsyke maktmisbrukeren via et ønske om å "leve". Jødedommen er som sagt fullstendig død utenfor kristendommens sfære. Men tankegangen muliggjør dessuten en kortsiktig vei bort fra Isis som mange av oss finner attraktivt på kort sikt. Kommunistene av opplagte årsaker, jeg selv fordi Iggy for meg ga en lettvint vei til en avdekning av Egypt).

Romernes Colluseum gir ingen tilnærming til verden utenfor en egyptisk virkelighet.

Den katolske kirken kan som den eneste av de nevnte maktsentrene sees som både en opprettholdelse av Isis og en mulighet til respekten av henne. Men Isis er ikke i den sammenhengen en trussel som krever sin rett. Hun finner sin naturlige plass ced siden av Jesus, i bildet av Maria.

USA sett som et bilde på Egypt gir av naturlige årsaker ingen forståelse for noe som helst.

Tyrefekterarenaen er kun interessant hvis vi ser dette scenarioet som et reelt bilde på oss oss selv.
Men ikke fra menneskets ststed.
Og heller ikke fra oksens.

Kun ved å se tyrefektingsarenaen som en stadig gjentagende insistering på Isis' virkelighet og vår underkastelse under henne gir dette noen mening.

Tyrefektingsarenaen er derfor en kraft som stadig overskrider grensene for arenaen.
Ikke i form av en mulig vold i gatene utenfor eller at oksene sprenger seg løs.

Nøyaktig på samme måten som at arenaens grenser kommer til å forsvinne den dagen muligheten til å opprettholde dem forsvinner.

Det dreier seg om Johannes Døperens realitet, sett som en nødvendig underkastelse under Isis.

Har du ønsket å gå en liten tur noengang og ikke ant hvor du skulle gå?

Dette kan sikkert skje enhver.
Manglende turstier.
Farlig trafikk på gatene.

Men det er ikke dette jeg tenker på.
Det er følesen av at turen er total MENINGSLØS.
Veien og målet har forsvunnet og selv det opplagte løsningsforslaget å gå i ring blir avvist som noe patetisk og latterlig.

Det er her 17 Mai toget i denne bygda viser det latterlige ved det hele.
Turen går bare en gang hvert år riktignok, men for meg som utenforstående er det et redselsfullt skue.

Hva er spesielt med dette 17 Mai toget?
Det beveger seg fra bygdas sentrum opp til Gamlehjemmet.
En liten tur fra fødsel til død. Oversymbolsk i betydningen.
Og med jublende barn blir skuespillet ekstra ille.
Og gamlehjemmet heter Marka. Som en ytterligere fastsettelse av at det ikke bare er det siste stoppestedet.
Det er konkret selve Marka.
(Dette viser seg veldig tydelig på de gamle som synker hen i sløv apati i øyeblikket de ankommer stedet)

Og det er antagelig i den forbindelsen at Broen ved siden av bygningen jeg sitter i har fått en egen symbolsk betydning.
Det er Broen til det hinsidige vi snakker om.
Broen til Himmelen.
Men ettersom bygda heter Brann-bu er det samtidig et symbolsk Helvete vi befinner oss i.
Bygda blir sånn sett lært opp til at Himmelriket, og Jesus som en Solgud med Gud ved sin side er en total løgn.
Himmelen er blitt total lik selve gravplassen.

Tilbake til Broen.
På hver side av den befinner det seg i utgangspunktet to butikker.
Den ene het og heter Frog-Ner.
Den andre er nedlagt og het Bentestuen.

Bent te Stuen.
Anne Byenstuen smiler ved uttrykket.

Det positive med Lise Frogners ankomst til Brandbu var sånn sett at det ble dannet et lite utropstegn om Anne som oppvåkning om Isis.
Kristendommens Himmelrike er en falskhet.